Artikler fra aviser
Under arbeid
Innhold:
1. Den kristne kirken og seksualiteten
2. Lekser, roten til mye ondt
3. Bjørnson og homokampen

Dagbladet

Den kristne kirken og seksualiteten.

Av psykolog Thore Langfeldt

Jeg har lest boken til Gelius! Jeg skammer meg over medias diskusjonsnivå, men ikke over kirkens, den har fortsatt et anstrengt forhold til seksualitet. Kirken har alltid blitt tvunget utenfra til å endre sitt syn.

Boken til Gelius må vi tåle. Det er ikke hva som foregår i Gelius hode vi skal diskutere, det er en avsporing, men kirkens forhold til seksualitet. Innholdet i boken er kjent fra før. Biskop Kvarme tror vel ikke at Gud selv skrev bibelen. Den er påbegynt av semittiske religionsskapere som holdt til på den sydlige delen av den arabiske halvøy på 1300 tallet før vår tidsregning. Diskusjonen gikk sikkert høyt, og historier ble hentet fra ulike steder. Historien om Noa og syndfloden ble hentet fra Mesopotamia. Læren skulle være patriarkalsk, en gud og han skulle være mann. Ingen kvinner blant de guddommelige takk! Alle englene var gutter eller menn, og den kommende frelser var også en mann. Historien om skapelsen og syndefallet er hentet annen steds fra. Adam ble skapt av jorden. Det ble også hans første kone, Lilith. De var faktisk seksuelt likestilt. Men det passet ikke Adam. Da dro hun sin veg til de syndefulle. Så tok Gud et ribben fra Adam og skapte Eva. Det passet bedre. Lilith kom tilbake som slangen. Fremdeles foregår det kjønnskamp i den moderne kriken. Historien forfølger oss.   

Augustin, (354-430) la grunnlaget for både teologi og filosofi i middelalderen, han er helt sentral i dagens forståelse av seksualitet. Gjennom hans psykologiske selvbiografi, Confessione, skapte han regler basert på sine egne seksuelle eskapader. Han mente at all annen seksualitet enn den som var knyttet til ekteskapelig befruktning, var syndig. Selvtilfredsstillelse (onani), oralsex etc. er ubestridte synder og han står i skarp kontrast til kong Salomos erotiske høysang.

Den homoerotiske fortolkningen av forhold mellom David og Jonatan, er ikke av ny dato. Den hadde vi også på 1100 tallet og sikkert enda tidligere. Kanskje derfor var Davids sønn, Salomo, så opptatt av erotikk. Han jo var oppdradd i en liberal familie!   

Kristendommen har alltid vært bakstreversk til fornyelse. Ja, selv på Stortinget stemte KrF-politikere mot å gå over til fargefjernsyn. Arbeiderpartipolitikeren Einar Førde, som senere ble kringkastingssjef, sa på stortingets talerstol da fargefjernsynet skulle godtas, at nå hadde KrF endelig vendt seg til at synden ble presentert i sort/hvitt, men å få den i farger, det gikk for langt. KrF var også motstandere av seksualundervisning i skolen og prevensjonsundervisning, barn skulle ikke høre noe positivt om onani og homoseksuelle handlinger skulle være straffbart klart understreket av Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland under en TV debatt på slutten av 1990 tallet, og dersom partnerskapsloven ble innført, ”ville det utarte seg.”   

Den evangelikale kirken og pinsemenigheten, som er negative til prevensjon og homofili, er på stor fremmarsj i både Afrika og Asia. Deres syn går hånd i hånd med Vatikanet, Opus Dei og muslimene. Kirken er nødt til å ta et radikalt oppgjør både med sin egen historie og dagens holdninger. Skam og skyldfølelse omkring seksualitet kan også føre tilseksuelle overgrep. Det vet vi.

 



Dagsavisen

 

Lekser, roten til mye ondt.

 

Av psykolog Thore Langfeldt

 

 

Etter mange års erfaring som lærer, skolepsykolog, barnepsykolog, far og bestefar har jeg opplevd hvordan lekser kan skape stress og konflikter i familien, alt fra alvorlig foreldrevold til dyp fortvilelse. Når Marte Rønning ved Statistisk sentralbyrå nå viser, som mange av oss har visst, at de fleste elevene har lite utbytte av lekser, og at noen faktisk får dårligere skoleresultater av hjemmearbeide, er dette et svært viktig bidrag til et tabubelagt tema i norsk skole. Lekser skader læreevnen og bidrar ikke til gode arbeidsvaner.    

 

Lekser er knyttet til mange ulike problemkomplekser både hos foreldre, barn og mellom foreldre og barn. Mange foreldre føler et stort ansvar for at barna skal gjøre det bra på skolen og at dersom de ikke er skoleflinke, så er det deres skyld. En gutt fortalte at han gruet seg til å gjøre lekser hvis far var hjemme. Hvis det var noe gutten ikke forsto, kunne far bli sint å slå hodet hans ned i lekseboken slik at han begynte å blø neseblod. Da måtte mor hjelpe ham å skjære ut de blodige arkene, slik at læreren ikke skulle merke noe. Noen ganger unnskyldte gutten seg med å si at hadde sølt syltetøy på arket slik at han måtte fjerne det. Dette er bare en historie fra virkeligheten. Jeg har mange.

 

Det finnes ingen familier som ikke har eller har hatt konflikter i forbindelse med lekser. Hvor mye vold, gråt og tragedier som knytter seg til lekselesing, er det ingen som helt vet, men vi som har arbeidet med barn vet det er mye, langt mer enn vi våger å tro. Ut fra min erfaring med barn som har læreproblemer, er dette et kjent problemområde, og det er interessant at undersøkelsen til Rønning nettopp viser at det er de ”svake” elevene som får de største problemene. Jeg velger å sette svake i anførselstegn fordi det inneholder også deprimerte, engstelige og stressede barn som i utgangspunktet ikke er svake.

 

En annen gruppe elever som får problemer, er barn med prestasjonsangst. Mange av disse barna velger på egenhånd å bli sittende med lekser i timevis og velger bort lek og venner. En annen gruppe barn er de som ikke greier å konsentrere seg på grunn av konflikter og bråk i hjemmet. Dette er bare noe.

 

Selv om vi nå har fått et empirisk kvantitativt studium som bekrefter det vi har visst i flere år, så er jeg redd for at moralismen vil seire over den faglige forståelse nok en gang. Lekser demotiverer barna.

 

Det er kunnskapene og kunnskapsformidlingen som motiverer barna til å yte maksimalt på skolen. Programmet om den håpløse tiende klassen som går på NRK er et godt bevis på det. Det er NRK’s tilstedeværelse og de dyktige lærerne som motiverer barna til bedre prestasjoner og ikke elevene selv. Elevene blir motivert, men er det ikke på forhånd. Elevene opplever at de presterer mer enn de på forhånd trodde. Det skaper motivasjon. Dette er en endring som det så å si er umulig for foreldre å få til, selv om leksehjelpen er god. Er leksehjelpen stressende eller dårlig, som den vanligvis er, blir det vondt verre.

 

Dersom lekser gjennomgående ikke er til nytte, men enten er uvirksomt og i tillegg skadelig for svært mange barn, hva er det da som opprettholder ønsket om lekser? Svaret må bli moralisme, og med moralisme så mener jeg her kravet om en overordnet forståelse som ikke har rot i virkeligheten.

 

Den tid er forbi da foreldre skulle sitte rolig ned med barna å pugge gangetabell eller salmevers. Lekser er noe annet i dag, langt mer komplisert. Småbarnsforeldre jobber mye. De er midt i karrierejaget og har alt for liten tid til barna. Barna på sin side er med på en rekke aktiviteter og har mindre til lek enn tidligere. Dette stresser barna, de får angst, blir urolige og aggressive.

 

Kutter vi ut leksene, vil både foreldre og barn bli mindre stresset. Kanskje vil de til og med begynne å like skolen igjen. Dersom Jens og hans regjerning avvikler lekser, blir han husket i årtier av den oppvoksende slekt. Jeg skriver på vegne av mange barn som har bedt meg om å skrive dette. Jens, grip sjansen før det er for sent.


Dagbladet

 

Rødt, hvitt og skrått. Bjørnstjerne Bjørnson og homokampen.

 

Av psykolog og forfatter Thore Langfeldt

 

   Rødt, hvitt og skrått kunne vel kanskje også vært Bjørnstjerne Bjørnsons forslag til en tittel på Norges homobevegelse. Serien på NRK viser at humanismen ikke utvikler seg på egenhånd. Det er en aktiv prosess som trenger forgrunnsfigurer som våger å kjempe. Det er fortsatt langt igjen innen homofili er akseptert i det brede lag av befolkningen. Den store dikter og samfunnsdebatant hadde meninger også på det feltet. I 1901 skrev den tyske homofile legen og sexologen Magnus Hirschfeld til den store kjempen og ba om støtte til sin nystartede organisasjon ”Den vitenskapelige-humanitære komité for vitenskapelige studier av homoseksualitet” som han startet i 1897. Han skriver:

 

   Jeg våger å be dem, berømte dikter, den store kjenner av menneskesjelen, om å rette Deres oppmerksomhet på våre bestrebelser som i dag allerede har uendelig mange tilhengere, i all fall blant de dannede, på tross av hundreårige fordommer.

   Det handler om frigjøring av en viss gruppe mennesker som brenner i kjærlighet etter sitt eget kjønn, dog ikke, som nærmest alltid antatt, en henfallenhet til å oppnå større nytelse ei heller av forkastelig hang til utsvevelse, men de følger å må følge sine iboende medfødte drifter og ettergir seg naturens uimotståelige krav.

   Krafft-Ebing, Moll, de berømte medisinere som har beskjeftiget seg med spørsmålet kan til den innsikt at forbud mot utøvelsen av slike tilbøyeligheter innebærer en urettferdighet, at en ikke kan forby mennesker å føle en medfødt naturdrift som §§175 i vår straffelov gjør, at det finnes ikke større forekomst av homoseksuelle, dvs. kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn, i de land som ikke har forbud, enn i land som straffer dette med harde straffer.

   Det er lett mulig at det selv hos Dere, ærede Herre, ennå eksisterer slike fordommer. Derfor tillater vi oss, å spørre Dem, i tilfelle de ikke er i stad til å undertegne vedlagte petisjon til den tyske riksdag straks, pga at de ikke er kjent med materien, og spørre om vi kan be Dem, berømte dikter og psykolog, om å få tilegne Dem våre årbøker, Jahrbuch für Sexuelle Zwischenstufen, som vakte stor oppmerksomhet i den vitenskapelige verden, i hvert fall i Tyskland.

 

Med største høyaktelse undertegner for den vitenskapelige-humanitære komité.

 

M. Hirschfeld.    

 

Bjørnson skrev resolutt tilbake:

 

   Høystærede Herre. I mer enn tyve år har jeg sett på denne saken slik som De og var jeg en tysker, ville jeg underskrevet. Ærbødigst Bjørnstjerne Bjørnson. (Langfeldt: Erotikk og fundamentalisme 2005. Dette sitatet brukte Hirschfeld i flere av sine bøker).

 

  Kjenner man Bjørnsons diktning, er ikke støtten til Hirschfeld overraskende. Under ungdomstiden i Molde fikk Bjørnson et nært vennskap til den noen år eldre homofile gutten Ivar Bye som døde i 1869. Samme året måtte en annen av hans nære venner, den danske kritikeren Clemens Petersen flykte til utlandet på grunn av homoseksuelle forhold. Bjørnson sviktet ham aldri og hjalp ham senere også økonomisk. Noen har kalt det sterke vennskapsbåndet mellom Clemens og ”Bjørnen” som mange kalte ham den gangen, for et platonisk kjærlighetsforhold. Både de danske forfatterne H. C. Andersen og Herman Bang som begge var homofile, var venner av Bjørnson som han skrev med.

   Bjørnson har nok grublet over hvordan han skulle forholde seg til den skambelagte og straffbare kjærligheten mellom menn. I 1880 årene begynte det i Europa en diskusjon omkring homoseksualitet. Legevitenskapen mente stort sett at homoseksualitet var en degenerering som blant annet kunne oppstå på grunn av onani eller at noen ble forført til homoseksuelle handlinger. Sexologene, hvor de fleste var leger, mente derimot at dette ikke var tilfelle. Det er derfor interessant at Bjørnson så tidlig som i 1891 skriver i en artikkel i Dagbladet at kjærlighet mellom samme kjønn burde avkriminaliseres. Med en pekefinger mot legestanden, skriver han:  

 

 Der er uenighet mellem Lægerne om hvorvidt Mennesker, som er gledne ind paa en kjønslig Afvej (der er jo saa mange), med Nytte for Samfundet kan straffes. Enhver, som kjender det foreliggende Materiale, kan derom gjøre sig en selvstændig Mening med samme Myndighed som Lægerne, og med større, hvis Evnen for Sjælegranskning er større.    

 

   Nå har tydeligvis Bjørnson blitt modigere for 3 år senere, i 1894, skriver han historien om sin nære homofile venn, Ivar Bye. Han innleder med en kommentar om hvorfor det nå er mulig å skrive om ham på den måten han gjør:

 

 Ved hans dødsleje gav jeg mig selv det løfte, at så snart hans historie en gang kunde fortælles, skulde jeg gjøre det. Men jeg visste at i den første menneskealder derefter kunde det næppe ske. Nu har offentlig for alles øjne hændt noget i Norge der går like til mig og spør: Er tiden ikke nu inne?

 

   Novellen er preget av varme og kjærlighet, og Bjørnson legger ikke skjul på Ivars erotiske utstråling. Han var visstnok den eneste gjesten i Bjørnstjerne og Karolines bryllup som ikke tilhørte Bjørnsonfamilien. Året etter at novellen om Ivar Bye kommer ut, ble den engelske forfatteren, Oscar Wilde, dømt til 2 års tukthus for homoseksuelle forhold. Dette oppskaket mange. 

 

   Det er med andre ord ikke en ureflektert forfatter og samfunnskritiker som mottar brevet fra Hirschfeld i desember 1901. Om han kjente til artikkelen til den berømte sexologen Krafft-Ebings som kom i tidsskriftet Jahrbuch für Sexuelle Swischenstufen, samme året vites ikke. Men her skriver Krafft-Ebing, som tidligere mente at homoseksuelle var syke, at homoseksuelle er friske verdifulle mennesker, hvor mange er dyktige kunstnere, komponister og forfattere som er viktige personer i samfunnet.

 

   Det var på denne tiden at politikerne utformet den nye sedelighetsloven. I en høyesterettsdom fra 1888 om omgjengelse mot naturen, som det den gang het, ble også den passive part dømt for første gang. Der het det:

 

Når komiteen nå har valgt en Reaksjon – (dvs. som den Loven anførte)- saa er det for sætte uden Tvivl, at det ikke blott den aktive Pæderast, men også den passive er straffbar, hvilket også nu er antaget. (Hr.dom i Rt 88 s. 608).   

 

   Politikerne hadde den gangen liten innsikt i kvinnenes seksualitet. For da den nylig påtroppede statsminister fra Høyre, Emil Stang, skulle kommentere den nye homoloven, sa han at det ikke var nødvendig at loven omfattet kvinner, fordi de ikke hadde noen seksualitet uten mennene. Dermed fikk Norge i 1902 en straffelov som kun forbød homoseksuell praksis mellom menn.

 

   Åtti år etter Bjørnsons innlegg i Dagbladet, og først etter lang kamp, med blant annet Kim Friele i spissen for Forbundet av 1948, startet Stortinget i 1971 en debatt om homoseksualitetsparagrafen. Det endte med at Høyre gikk sammen med flertallet mot Kristelig Folkeparti og paragrafen ble opphevet i 1972. Det er ikke lenge siden.  

 





Brevet fra Hirschfeld til Bjørnson
Magnus Hirschfeld
Dette skal bli en artikkel om Sexologen Magnus Hirschfeld.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

18.09 | 14:25

Inni aluminumsbokser med mat er der også en hinne med hormonforstyrrende stoffer.....

...
18.09 | 14:24

Unngå animalske produkter.. kjøtt, melk, gelatingodterier.... animalske produkter er fulle av kjønnshormoner.
De pumper de for vekst, og kuene går drektige..

...
23.08 | 22:12

Jeg så deg på BBC om barnevernet. Hvordan kan Norge la en far som laster ned barneporno, beholde barna sine, når andre mister barna for et spindelvev i taket?

...
11.08 | 09:25

Send med en e-mail
Thore

...
Du liker denne siden